En kunstner er dømt til døden. En stemme skal stilnes. Presteregimet har talt. Den iranske musikeren Toomaj Salehi får ikke leve, han har støttet protestbevegelsen i Iran. Kunsten er en fiende for autoritære regimer verden over, de vet hva kunsten kan skape. Kanskje gjenkjenner de kunstens makt bedre enn her hos oss. Toomaj Salehi, rapper, 32 år skal henrettes, ikke lenger få spre sin kunst. Ikke få løfte sin stemme. I protest. Slik rap alltid har vært protest. Som kunst kan være protest. Motstand. Håp.

Kunstnere er viktige opposisjonelle stemmer i mange land. Kunstnere har stått og står i første rekke sammen med menneskerettighetsforkjempere. De står opp mot krig, vold og autoritære regimer. I Iran, i Belarus, i Myanmar har kunsten og kunstnere formidlet motstand, formidlet folks historier, samlet og styrket fellesskap.  Kunstnere viser oss det verden kan bli. Det gir kunsten makt.

Fredsarbeid og arbeid for demokrati kan skje mange steder, men ofte skjer det i eksil. Slik det var for norske myndigheter i England under andre verdenskrig, sørafrikanske stemmer i eksil under Apartheid. I dag samles russiske opposisjonelle ulike steder i Europa og Iranske kunstnere turnerer verden. Ofte kan man støtte organisasjoner og aktivister i deres eget hjemland, der de bor, virker, har familie, der de ønsker å skape endring. Men noen ganger er det nødvendig å hente dem ut, for å gi dem et pusterom, for læringsutveksling, for å skape internasjonale nettverk, for å sikre liv.

Flere kunstner -og menneskerettighetsorganisasjoner får støtte av norske myndigheter for å oppfylle norske mål på menneskerettighetsområdet, og arbeider med å sikre at det finnes uavhengige stemmer. Kunstneriske stemmer, stemmer som roper om vern av miljø, som fremmer kvinners rettigheter, stemmer for skeive, stemmer mot krig, mot autoritære strukturer. Deler av det organisasjonene får støtte til er å invitere utsatte kunstnere, menneskerettighetsforkjempere og studentaktivister til Norge for kortere opphold.

Kunstnere og menneskerettighetsaktivister fra land der de møter særskilt store utfordringer på menneskerettighetsområdet får ofte ikke slike midlertidige tillatelser til å komme inn i Norge. Vi har ikke en politikk for å ta imot folk fra bestemte grupper, mennesker som har freds- og rettighetsarbeid som jobb, de som trenger å arbeide sammen, tett og støttet av andre for å kunne returnere, skape fred, fremtid og gode samfunn.

Organisasjonen Safemuse tar imot kunstnere i begrensede perioder. Låner dem ører, bistår med verktøy og nettverk, samler oss til felles læring, slik at de står sterkere rustet til å kjempe. Dette er mennesker som ønsker å reise tilbake, som har risikert alt for å forsøke å sikre rom for de som er undertrykt. Som er utsatt nettopp fordi de tror så sterkt på individets og fellesskapets påvirkningskraft. Norske myndigheter støtter oss i dette arbeidet, samtidig som de stopper oss fra å utføre arbeidet de betaler for. Når Justisdepartementet med UDI som utøvende organ hindrer oss i å gjøre vårt arbeid, så er det mennskerettighetene og ytringsfriheten som taper.

Musikeren Toomaj Salehi er dømt til døden i Iran. Vi skal gjøre vårt for at hans stemme ikke stilnes.